Jesaja 1,12-19 (1,15-19)
12Når dere kommer for å vise dere for mitt åsyn, hvem har da krevd at dere skal tråkke ned mine tempelforgårder? 13Kom ikke mer fram med unyttig matoffer! Det er en motbydelig røkelse for meg. Nymåne og sabbat, festforsamling – jeg tåler ikke høytid og urett sammen. 14Deres nymåner og fester – min sjel hater dem. De er blitt en byrde for meg, jeg er trett av å bære dem. 15Og når dere brer ut hendene, skjuler jeg mine øyne for dere. Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke. Deres hender er fulle av blod. 16Rens dere og tvett dere! Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre det som er ondt! 17Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! 18Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. 19Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting.
2 Tess 1, 10b-12
For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere. 11Derfor ber vi også alltid for dere at vår Gud må akte dere verdige for sitt kall, og at han må fylle dere med all lyst til det gode og med kraft til troens gjerning, 12så at vår Herre Jesu navn må bli æret ved dere, og dere i ham, etter vår Guds og den Herre Jesu Kristi nåde.
Mark 10, 18-45 (10, 28-31)
18Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud. 19Budene kjenner du: Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra noen. Hedre din far og din mor. 20Han sa til ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung. 21Da så Jesus på ham og fikk ham kjær. Og han sa til ham: Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! 22Men han ble trist til sinns for dette ord og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik. 23Jesus så seg omkring og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for dem som er rike, å komme inn i Guds rike! 24Disiplene ble forferdet over hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! 25Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike! 26Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst? 27Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud! 28Peter tok da til orde og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. 29Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, 30uten at han skal få hundrefold igjen: Her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – sammen med forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. 31Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første! 32De var nå på vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem. De var forferdet, og de som fulgte med, var redde. Han tok da igjen de tolv til side og begynte å tale til dem om det som skulle hende ham: 33Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, 34og de skal håne ham og spytte på ham, hudstryke ham og slå ham i hjel. Og etter tre dager skal han oppstå. 35Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: Mester, vi vil at du skal gjøre for oss det vi ber deg om! 36Han sa til dem: Hva vil dere så at jeg skal gjøre for dere? 37De sa til ham: Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet! 38Men Jesus sa til dem: Dere vet ikke hva dere ber om! Kan dere drikke den kalk jeg drikker eller døpes men den dåp jeg blir døpt med? 39De sa til ham: Det kan vi! Men Jesus sa til dem: Den kalk jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåp jeg døpes med, skal dere bli døpt med. 40Men å sitte ved min høyre eller venstre side, det står ikke til meg å gi, men det gis til dem det er beredt for. 41Da de ti hørte dette, ble de harme på Jakob og Johannes. 42Men Jesus kalte dem til seg og sa til dem: Dere vet at de som gjelder for å være fyrster for folkene, hersker over dem, og deres stormenn bruker makt over dem. 43Slik skal det ikke være blant dere, men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. 44Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. 45For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.
18 Ὁ δὲ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτῷ, Τί με λέγεις ἀγαθόν; Οὐδεὶς ἀγαθός, εἰ μὴ εἷς, ὁ θεός. 19 Τὰς ἐντολὰς οἶδας, Μὴ μοιχεύσῃς,N μὴ φονεύσῃς, μὴ κλέψῃς, μὴ ψευδομαρτυρήσῃς, μὴ ἀποστερήσῃς, τίμα τὸν πατέρα σου καὶ τὴν μητέρα. 20 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶςN εἶπεν αὐτῷ, Διδάσκαλε, ταῦτα πάντα ἐφυλαξάμην ἐκ νεότητός μου. 21 Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἐμβλέψας αὐτῷ ἠγάπησεν αὐτόν, καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ἕν σοιN ὑστερεῖ· ὕπαγε, ὅσα ἔχεις πώλησον, καὶ δὸς πτωχοῖς,N καὶ ἕξεις θησαυρὸν ἐν οὐρανῷ· καὶ δεῦρο, ἀκολούθει μοι, ἄραςN τὸν σταυρόν. 22 Ὁ δὲ στυγνάσας ἐπὶ τῷ λόγῳ ἀπῆλθεν λυπούμενος· ἦν γὰρ ἔχων κτήματα πολλά.
23 Καὶ περιβλεψάμενος ὁ Ἰησοῦς λέγει τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ, Πῶς δυσκόλως οἱ τὰ χρήματα ἔχοντες εἰς τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ εἰσελεύσονται. 24 Οἱ δὲ μαθηταὶ ἐθαμβοῦντο ἐπὶ τοῖς λόγοις αὐτοῦ. Ὁ δὲ Ἰησοῦς πάλιν ἀποκριθεὶς λέγει αὐτοῖς, Τέκνα, πῶς δύσκολόν ἐστιν τοὺςN πεποιθότας ἐπὶ χρήμασιν εἰς τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ εἰσελθεῖν. 25 Εὐκοπώτερόν ἐστιν κάμηλον διὰ τῆςN τρυμαλιᾶς τῆς ῥαφίδος εἰσελθεῖν, ἢ πλούσιον εἰς τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ εἰσελθεῖν. 26 Οἱ δὲ περισσῶς ἐξεπλήσσοντο, λέγοντες πρὸς ἑαυτούς, Καὶ τίς δύναται σωθῆναι; 27 Ἐμβλέψας δὲN αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς λέγει, Παρὰ ἀνθρώποις ἀδύνατον, ἀλλʼ οὐ παρὰ θεῷ· πάντα γὰρ δυνατά ἐστινN παρὰ τῷ θεῷ. 28 Ἤρξατο ὁN Πέτρος λέγειν αὐτῷ, Ἰδού, ἡμεῖς ἀφήκαμεν πάντα, καὶ ἠκολουθήσαμένN σοι. 29 ἈποκριθεὶςBN ὁ Ἰησοῦς εἶπεν, Ἀμὴν λέγω ὑμῖν, οὐδείς ἐστιν ὃς ἀφῆκεν οἰκίαν, ἢ ἀδελφούς, ἢ ἀδελφάς, ἢ πατέρα,N ἢ μητέρα, ἢ γυναῖκα, ἢ τέκνα, ἢ ἀγρούς, ἕνεκεν ἐμοῦ καὶ ἕνεκεν τοῦ εὐαγγελίου,B 30 ἐὰν μὴ λάβῃ ἑκατονταπλασίονα νῦν ἐν τῷ καιρῷ τούτῳ, οἰκίας καὶ ἀδελφοὺς καὶ ἀδελφὰς καὶ μητέρας καὶ τέκνα καὶ ἀγρούς, μετὰ διωγμῶν, καὶ ἐν τῷ αἰῶνι τῷ ἐρχομένῳ ζωὴν αἰώνιον. 31 Πολλοὶ δὲ ἔσονται πρῶτοι ἔσχατοι, καὶBN ἔσχατοι πρῶτοι.
NVariant with NA/UBS: μοιχεύσῃς μὴ φονεύσῃς ♦ φονεύσῃς μὴ μοιχεύσῃς NVariant with NA/UBS: ἀποκριθεὶς εἶπεν ♦ ἔφη NVariant with NA/UBS: σοι ♦ σε NVariant with NA/UBS: πτωχοῖς ♦ [τοῖσ] πτωχοῖ NVariant with NA/UBS: ἄρας τὸν σταυρόν ♦ – NVariant with NA/UBS: τοὺς πεποιθότας ἐπὶ χρήμασιν ♦ – NVariant with NA/UBS: τῆς τρυμαλιᾶς τῆς ῥαφίδος εἰσελθεῖν ♦ [τῆσ] τρυμαλιᾶς [τῆσ] ῥαφίδος διελθεῖν NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐστιν ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ Πέτρος λέγειν ♦ λέγειν ὁ Πέτρος NVariant with NA/UBS: ἠκολουθήσαμέν ♦ ἠκολουθήκαμέν BVariant with other Byzantine MSS: Ἀποκριθεὶς ♦ Ἀποκριθεὶς δὲ NVariant with NA/UBS: Ἀποκριθεὶς ὁ Ἰησοῦς εἶπεν ♦ Ἔφη ὁ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: πατέρα ἢ μητέρα ἢ γυναῖκα ♦ μητέρα ἢ πατέρα BVariant with other Byzantine MSS: ἕνεκεν τοῦ ♦ τοῦ BVariant with other Byzantine MSS: καὶ ἔσχατοι ♦ καὶ οἱ ἔσχατοι NVariant with NA/UBS: καὶ ἔσχατοι ♦ καὶ [οἱ] ἔσχατοι
32 Ἦσαν δὲ ἐν τῇ ὁδῷ ἀναβαίνοντες εἰς Ἱεροσόλυμα· καὶ ἦν προάγων αὐτοὺς ὁ Ἰησοῦς, καὶ ἐθαμβοῦντο, καὶN ἀκολουθοῦντες ἐφοβοῦντο. Καὶ παραλαβὼν πάλιν τοὺς δώδεκα, ἤρξατο αὐτοῖς λέγειν τὰ μέλλοντα αὐτῷ συμβαίνειν· 33 ὅτι Ἰδού, ἀναβαίνομεν εἰς Ἱεροσόλυμα, καὶ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου παραδοθήσεται τοῖς ἀρχιερεῦσιν καὶ γραμματεῦσιν,N καὶ κατακρινοῦσιν αὐτὸν θανάτῳ, καὶ παραδώσουσιν αὐτὸν τοῖς ἔθνεσιν, 34 καὶ ἐμπαίξουσιν αὐτῷ, καὶ μαστιγώσουσινN αὐτόν, καὶ ἐμπτύσουσιν αὐτῷ, καὶ ἀποκτενοῦσιν αὐτόν·N καὶ τῇ τρίτῃ ἡμέρᾳ ἀναστήσεται.
NVariant with NA/UBS: καὶ ἀκολουθοῦντες ♦ οἱ δὲ ἀκολουθοῦντες NVariant with NA/UBS: γραμματεῦσιν ♦ τοῖς γραμματεῦσιν NVariant with NA/UBS: μαστιγώσουσιν αὐτόν καὶ ἐμπτύσουσιν αὐτῷ ♦ ἐμπτύσουσιν αὐτῷ καὶ μαστιγώσουσιν αὐτὸν NVariant with NA/UBS: αὐτόν καὶ τῇ τρίτῃ ἡμέρᾳ ♦ καὶ μετὰ τρεῖς ἡμέρας
35 Καὶ προσπορεύονται αὐτῷ Ἰάκωβος καὶ Ἰωάννης οἱ υἱοὶ Ζεβεδαίου, λέγοντες,N Διδάσκαλε, θέλομεν ἵνα ὃ ἐὰν αἰτήσωμεν,N ποιήσῃς ἡμῖν. 36 Ὁ δὲ εἶπεν αὐτοῖς, Τί θέλετε ποιῆσαίN με ὑμῖν; 37 Οἱ δὲ εἶπονN αὐτῷ, Δὸς ἡμῖν, ἵνα εἷς ἐκN δεξιῶν σου καὶ εἷς ἐξ εὐωνύμωνN σου καθίσωμεν ἐν τῇ δόξῃ σου. 38 Ὁ δὲ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτοῖς, Οὐκ οἴδατε τί αἰτεῖσθε. Δύνασθε πιεῖν τὸ ποτήριον ὃ ἐγὼ πίνω, καὶN τὸ βάπτισμα ὃ ἐγὼ βαπτίζομαι βαπτισθῆναι; 39 Οἱ δὲ εἶπονN αὐτῷ, Δυνάμεθα. Ὁ δὲ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτοῖς, Τὸ μὲνN ποτήριον ὃ ἐγὼ πίνω πίεσθε· καὶ τὸ βάπτισμα ὃ ἐγὼ βαπτίζομαι βαπτισθήσεσθε· 40 τὸ δὲ καθίσαι ἐκ δεξιῶν μου καὶN ἐξ εὐωνύμων οὐκ ἔστιν ἐμὸν δοῦναι, ἀλλʼ οἷς ἡτοίμασται. 41 Καὶ ἀκούσαντες οἱ δέκα ἤρξαντο ἀγανακτεῖν περὶ Ἰακώβου καὶ Ἰωάννου. 42 ὉN δὲ Ἰησοῦς προσκαλεσάμενος αὐτοὺς λέγει αὐτοῖς, Οἴδατε ὅτι οἱ δοκοῦντες ἄρχειν τῶν ἐθνῶν κατακυριεύουσιν αὐτῶν· καὶ οἱ μεγάλοι αὐτῶν κατεξουσιάζουσιν αὐτῶν. 43 Οὐχ οὕτως δὲ ἔσταιN ἐν ὑμῖν· ἀλλʼ ὃς ἐὰνN θέλῃ γενέσθαι μέγας ἐν ὑμῖν, ἔσται ὑμῶν· διάκονος· 44 καὶ ὃς ἐὰνN θέλῃ ὑμῶν γενέσθαι πρῶτος, ἔσται πάντων δοῦλος. 45 Καὶ γὰρ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου οὐκ ἦλθεν διακονηθῆναι, ἀλλὰ διακονῆσαι, καὶ δοῦναι τὴν ψυχὴν αὐτοῦ λύτρον ἀντὶ πολλῶν.
NVariant with NA/UBS: λέγοντες ♦ λέγοντες αὐτῷ NVariant with NA/UBS: αἰτήσωμεν ♦ αἰτήσωμεν σε NVariant with NA/UBS: ποιῆσαί με ♦ [με] ποιήσω NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: ἐκ δεξιῶν σου ♦ σου ἐκ δεξιῶν NVariant with NA/UBS: εὐωνύμων σου ♦ ἀριστερῶν NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ ἢ NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: μὲν ♦ – NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ ἢ NVariant with NA/UBS: Ὁ δὲ Ἰησοῦς προσκαλεσάμενος αὐτοὺς ♦ Καὶ προσκαλεσάμενος αὐτοὺς ὁ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: ἔσται ἐν ♦ ἐστιν ἐν NVariant with NA/UBS: ἐὰν θέλῃ γενέσθαι μέγας ♦ ἂν θέλῃ μέγας γενέσθαι NVariant with NA/UBS: ἐὰν θέλῃ ὑμῶν γενέσθαι ♦ ἂν θέλῃ ἐν ὑμῖν εἶναι
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
De rike og Guds rike (10,17–27)
Igjen har de kommet ut på veien. Da kommer en ukjent mann styrtende frem. Han kaster seg ned på kne, slik som de som hjelpetrengende gjorde. Men denne gangen er det ikke tale om en som er syk. Mannen er bekymret for sin sjel. Han vil vite hvordan han skal bli frelst – eller ”arve det evige liv”, som han sier på ekte jødisk vis. Alt vitner om hans tillit. ”Gode rabbi,” sier han. Jesus irettesetter ham: Intet menneske er godt – og mannen tok det jo for gitt at Jesus var et menneske; han var klok og lærd, men bare et menneske.
Deretter får mannen den enkle anvisning om å ta Guds bud på alvor. Jesus ramser opp noen av dem – nettopp de som har å gjøre med vårt forhold til andre mennesker i hverdagen. Det er de kjente budene fra Sinai, utenom ”ikke ta ifra noen det som er hans” (kanskje en omskriving av det tiende bud). Mannen svarer at alt dette har han holdt siden han var ung.
Hvorfor kommer han da til Jesus? Hvorfor er han ikke fornøyd? Hadde han merket at dette ikke var nok? At Gud ville noe annet – og kanskje nettopp med ham? Fortellingen gir bare en antydning om det. Jesus ”så på ham og fikk ham kjær”. Han gav ham det svar som betydde at han kalte ham til disippel og til en oppgave som ville forandre alt. Prisen var den vanlige: Han måtte si seg fri seg fra alt som bandt ham til fortiden, og han måtte gi seg helt hen til det som lå foran.
Den prisen ble for høy for ham. Han ”ble trist til sinns”. Ordet Markus bruker betyr egentlig at han ”mørknet” eller ”ble i dårlig humør”. Glansen, forventningene, spenningen i hans ansikt sloknet, og han gikk bedrøvet bort.
”Da så Jesus seg omkring,” sier Markus. Det uttrykket bruker han flere ganger ved viktige hendelser, når noe er blitt gjort eller sagt som det er viktig å legge merke til. Man får inntrykk av at dette er noe typisk for Jesus: et prøvende blikk som disiplene ikke glemte. Her hadde en mann som var nærmere Guds rike enn de fleste, gått bort. Det var ingen tvil om hva som holdt ham borte. Det var pengene. Jesus peker på et faktum: Så vanskelig er det altså for den som er rik. Disiplene blir forskrekket. De kjenner ingen skadefryd. De vet at de – som vi alle – ikke misliker penger. De skulle ikke ha noe imot å være rike. Kan det virkelig være så strengt? Jesus bekrefter det med et drastisk bilde: Det er ikke bare vanskelig, det er umulig. Det er like umulig som det er for en kamel å gå gjennom et nåløye. Disiplene blir målløse. De stiller seg med rette dette spørsmålet: Hvem kan da bli frelst? Jesus svarer at det er et under som bare Gud kan utføre.
Det merkelige med denne historien er at disiplene, som til og med hadde forlatt alt, så tydelig kjenner at Jesu ord også gjelder dem. De har begynt å ane at Guds krav er så stort at ingen kan oppfylle det. Hele Jesu undervisning – ikke minst bergprekenen – går jo ut på å vise oss det. Til slutt gjenstår bare en mulighet til å bli frelset. Gud må gjøre noe som ingen av oss klarer. Det er denne Guds gjerning som begynner å avtegne seg i synsranden, når disippelskaren nå fortsetter opp mot Jerusalem.
Disiplenes lønn (10,28–31)
Disiplene hadde likevel forlatt alt. De fikk vel likevel være med i Guds rike? Man aner et snev av engstelse i Peters spørsmål – og og en anelse av uforstand og selvisk tankegang. Jesus bebreidet dem ofte dette.
Peter vil altså vite hvordan det blir med ham og de andre som har forlatt alt for å følge Jesus. Og Jesus svarer: Dere får hundrefold igjen – alt mulig godt, og samtidig forfølgelser! Dette er den lykke som verden ikke kan forstå. Denne lykken gjør at det ikke lønner seg å satse på Guds rike for å tjene på det. Man må være klar til å ofre alt, og man må regne med forfølgelser. Men siden får man – allerede her i tiden – en ny rikdom. Man kommer inn i en ny slekt og får nye søsken og nye foreldre. Man får brødre og søstre, fedre og mødre i Kristus. Det er det samme som Jesus sa om disiplene da hans egne ville komme og hente ham: Mine søsken og min mor, dem har jeg her.
Jesus taler for tredje gang om sin død og oppstandelse (10,32–34)
De begynner å nærme seg Jerusalem. Hvis man som Jesus kommer gjennom Øst-Jordan, ser man ryggen på Oljeberget allerede to dagsreiser i forkant. Foran seg har man Jordan-dalen med Dødehavet nede i sør. På den andre siden av dalen reiser Judeas fjell seg som en mur. Øverst på toppen, aller lengst borte, kan man se bebyggelsen på Oljeberget. Nå gjenstår en dagsreise over Jordan-sletten, hvor heten på denne årstiden allerede er trykkende. Så er man fremme i Jeriko ved foten av fjellene på den andre siden. Derfra er det en dagsreise oppover stadig nye bakker før man er fremme i Jerusalem.
Som så ofte gir Markus oss et malende bilde av vandringen, og han lar oss ane hvordan folk opplevde den. Jesus går først. En rabbi hadde sin selvsagte plass i spissen for sine disipler. Men her lå det noe annet til grunn. Jesus går foran de andre. Han alene vet hva som venter. De andre kommer etter, undrende, nølende, men likevel lydige. Markus bruker et ord som betyr å være slått av stor forskrekkelse, offer for en hjelpeløs skjelving. Og hele følget, alle de andre pilegrimene som hadde sluttet seg til Jesus, går der fulle av frykt. Man kan jo se Jerusalem foran seg. Der oppe lå fiendens sikre festning. Der rådet de skriftlærde, som så tydelig hadde vist sitt hat til Jesus. Hva skulle skje nå? På en eller annen måte må det komme til en avgjørelse. Det sto klart for dem at Guds Messias må seire til slutt. Men hvordan skulle det skje? Hva ville det koste?
Da tar Jesus igjen de tolv til side, og han sier dem hva som kommer til å skje. Vi synes at han taler i klartekst. Men vi må forstå hvor fullstendig dette stred imot alt det en jøde kunne tenke seg. Disiplene synes å ha trodd at det var en ”lignelse”, altså en billedlig tale man ikke skulle ta bokstavelig. I virkeligheten var alt bokstavelig ment, så bokstavelig at atskillige forskere har påstått at det er blitt formulert etter Jesu død – med lidelseshistorien som utgangspunkt. Men det interessante er at Markus her bruker et annet ord for ”piske” enn i lidelseshistorien. Der brukes nemlig et romersk låneord, et uttrykksfullt ord som beskriver en grusom hendelse. Det ordet ville sikkert blitt brukt her hvis lidelseshistorien hadde vært kilden til fortellingen.
Det som derimot har påvirket Jesu ordvalg, er profetien om Herrens lidende tjener (spesielt Jes 50,6). Der fantes bildet av den virkelige Messias, han som skulle bli spottet, forkastet og pint for våre overtredelser. Jødene hadde ikke sett det. Men Jesus visste det.
De fremste plassene i Guds rike (10,35–45)
Etter de to forrige hentydningene om lidelsen fulgte dels et eksempel på disiplenes uforstand, og dels en undervisning om den ringhet som er noe stort i Guds rike. Det skjer også her.
Jakob og Johannes kommer til Jesus med en bønn, som de bærer frem med en viss forsiktighet. Det er ikke vanskelig å ane bakgrunnen. De forstår at det er noe avgjørende i vente. De er forberedt på å ta den risikoen. De er overbevist om at Jesus vil seire. Og når han nå har opprettet sitt rike, kan de da få plassene nærmest ham – altså hedersplassene?
”Dere vet ikke hva dere ber om!” sier Jesus. Hvem kunne dele hans lidelse? Både kalken og dåpen er i denne sammenheng bilder på lidelse. Vi møter også kalken i Getsemane. I Lukasevangeliet (12,50) taler Jesus om den vanskelige dåpen som han gruer for. De to brødrene forsikrer at de kan drikke den kalken. De er sikkert helt oppriktige (selv om det skulle vise seg at de sviktet ham da det gjaldt). Jesus sier dem at de nok skal få drikke den. Han mener at de, når den tid kommer, vil få lide for hans skyld (selv om de selvsagt ikke kunne dele hans forestående lidelse). Men han kan ikke love dem hedersplassene. Gud har allerede bestemt hvem som skal få dem, i den plan som nå er skjult, men som en gang går i oppfyllelse.
De andre disiplene oppfattet samtalen og ble sinte på Sebedeussønnene. De ville tydeligvis ha et ord med i laget, hvis det gjaldt å fordele de fremste plassene. Men Jesus kaller dem til seg og lar dem vite hva det vil si å følge ham, slik som han gjorde ved Cesarea Filippi (8,34-38). Han gjorde det også da de hadde snakket om hvem som var den største (9,33-35). Han viser dem den totale forskjellen mellom denne verden og Guds rike. Her i verden forsøker man å hevde seg. De som lykkes, lar andre få merke hvem som nå har makten. Men i Guds rike består lykken og livets mening i å tjene og være til for andre. Det er den måten å leve på som Menneskesønnen – Guds utvalgte, Verdensdommeren! – nå virkeliggjør, der han fattig og uten våpen er på vei opp til Jerusalem for å gi sitt liv som løsepenge for mange.
De siste ordene viser oss innholdet i Jesu verk. De er tydeligere enn det som har skjedd hos Markus tidligere. ”Løsepenge” betyr den pris man betalte for å kjøpe noen fri; det var kanskje en krigsfange, en slave, eller det var for å betale en gjeld. ”For” betyr ”i stedet for”, og ”mange” sikter til den store menneskemassen. Sistnevnte ord har omtrent samme betydning som ”alle” (akkurat som i innstiftelsesordene til nattverden: for mange til syndenes forlatelse). I ordet ”mange” er det en hentydning til Herrens lidende tjener hos Jesaja (53,11 f). Der heter det: ”Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange … han som bar manges synd.”